Innledning

Norsk asylpolitikk har i løpet av de siste årene beveget seg bort fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) sine anbefalinger for vurderingen av ulike grupper av asylsøkere. Antallet overføringsflyktninger til Norge via FN har også blitt redusert, og Norge har i flere enkeltsaker nektet å etterkomme direkte anmodninger fra FN-organer. NOAS betrakter dette som en svært beklagelig utvikling i norsk asylpolitikk.

Norges holdning til UNHCRs anbefalinger i senere år

UNHCRs anbefalinger omfatter primært større grupper av asylsøkere, eksempelvis asylsøkere fra Afghanistan, Somalia, Irak og Tsjetsjenia. Anbefalingene utarbeides enten av den aktuelle landseksjonen ved hovedkontoret i Genève eller av det regionale kontoret med ansvar for det aktuelle landet i samråd med Genève. Hovedkontoret i Genève bidrar slik til å sikre at de samme standarder for flyktningbeskyttelse ligger til grunn for de ulike anbefalingene.

UNHCRs anbefalinger har normalt stått sterkt i norsk asylpolitikk. Det var først i 2004 at praksisinnstramninger for flere av de store gruppene av asylsøkere, spesielt afghanere og somaliere, medførte et relativt markant brudd med UNHCR. De standarder og betraktningsmåter som ligger til grunn for UNHCRs anbefalinger synes ikke å ha endret seg. Det som har endret seg, synes i stedet å være norske myndigheters tilnærming.

 Den nye rødgrønne regjeringen, som tiltrådte i 2005, ga i sin erklæring uttrykk for at det ”i større grad” skulle tas hensyn til UNHCRs anbefalinger. Et annet steg i FN-vennlig retning kom i 2007, da det ble innført en bestemmelse om at norsk asylpraksis som er i strid med anbefalinger fra UNHCR skal prøves av fagorganet Utlendingsnemndas høyeste myndighet, stornemnda. Året etter ble imidlertid hensynet til UNHCRs anbefalinger berørt av ønsket om innstramninger, da Regjeringen ga departementet mulighet til å instruere forvaltningen til å bryte FNs anbefalinger.

 Den restriktive kursen i senere år har fått konsekvenser for asylsøkere fra flere land: 

- I juni 2006 utløste det offentlig kritikk fra UNHCR at norske myndigheter la opp til en returpraksis for afghanere som stred med UNHCRs anbefalinger.

- I august 2005 og igjen i august 2006 utløste det en protest fra UNHCR da norske myndigheter igangsatte tvangsreturer av somaliere til Sør-Somalia. Norge er det eneste landet som mottok en slik protest, ettersom Norge oss bekjent er det eneste landet i Europa som på det tidspunktet returnerte asylsøkere uten et kriminelt rulleblad til Sør-Somalia til tross for den spente situasjonen.

- I august 2008 instruerte regjeringen UDI om å returnere asylsøkere som faller inn under Dublin-bestemmelsene til Hellas. UNHCR mener at mottaksforholdene og asylbehandlingen i Hellas ikke holder mål, og anbefaler derfor ikke retur. I 2010 ga et flertall i Utlendingsnemndas overordnede organ, stornemnda, sin tilslutning til regjeringens linje i forhold til disse sakene.

 - I januar 2010 startet norske myndigheter med å tvangsreturnere til Irak, i strid med FNs anbefalinger. UNHCR fraråder retur til fem provinser i det sentrale Irak, inkludert Bagdad. Tvangsutsendelsen ble sterkt kritisert av UNHCRs representant i Norden, Hans ten Feld. Utsendelsene står dessuten i kontrast til en uttalelse fra presidentskapet i EU, som norske myndigheter sluttet seg til november 2009, der det uttrykkes ”sterk bekymring” for menneskerettighetssituasjonen i Irak.

 Anmodninger fra FN-organer i enkeltsaker

Et annet problemområde er direkte anmodninger til norske myndigheter fra FN-organer. Norge har blant annet tvangsmessig returnert noen få alvorlig handikappede barn til Kosovo de siste årene til tross for at dette klart går imot UNHCRs anbefalinger. Anmodninger fra FN-administrasjonen i Kosovo (UNMIK) om å ta barna tilbake, har heller ikke blitt etterkommet. Det ene barnet, en seks år gammel, alvorlig multihandikappet jente, døde 1. januar 2005, noen måneder etter tvangsretur til Kosovo. Denne hendelsen må bli stående som et påbud om varsomhet, og som en varig påminnelse om hvordan norsk asylpolitikk ikke skal være. 

Overføringsflyktninger

Kvoten for overføringsflyktninger fra FNs leire ble under tidligere kommunalminister Erna Solberg i 2003 redusert fra 1500 i året til 750. Kvoten har senere gradvis blitt økt, til 1200 i 2007. Den rødgrønne regjeringen signaliserte tidlig at kvoten i det minste skulle økes til tidligere nivå, det vil si 1500, men dette har ennå ikke blitt gjennomført.

Hva mener nordmenn om FNs rolle i asylpolitikken?

På oppdrag fra NOAS utførte TNS Gallup i september 2005 en meningsundersøkelse blant 1000 personer om den betydningen FN bør spille i norsk asylpolitikk. Undersøkelsen stadfester at det store flertallet av den norske befolkning mener FN skal sette standarden:

– Det er overveldende støtte i befolkningen for å ta imot flyktninger fra FNs leire gjennom den årlige flyktningkvoten. På det tidspunktet meningsundersøkelsen ble gjennomført hadde antallet overføringsflyktninger blitt redusert til 1000, fra tidligere 1500. 37,1 % av de spurte mente kvoten bør forbli 1000, mens 42,3 % mente den bør økes.

- 57,6 % av de spurte mener at FNs vurderinger av hvilke grupper av asylsøkere som har behov for beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag, generelt bør følges. Bare 33,3 % mener at dette skal være helt opp til utlendingsmyndighetene.

- 67,7 % av de spurte mener at Norge bør følge FNs anmodning om å ta tilbake enkelte alvorlig syke barn som har blitt tvangsreturnert til Kosovo.

For mer informasjon, se:

-        Utfordringer i norsk asylpolitikk 2005-2009.

-        Kronikk: FNs framtid i norsk asylpolitikk

-        Kronikk: Avklaring for afghanerne?

-        Innlegg: Asylpolitikk på bedringens vei?

-        Innlegg om tvangsreturer til Afghanistan: «Tilknytning til Kabul»

-        Kronikk om tvangsreturer til Sør-Somalia: Tvangsretur til krigssone